|
19 March 2010
Jeg har i mitt lange liv med Dissimilis møtt de samme avisende holdningene vi møter med vårt beskjedene spørsmål om Dissimilis og deltagelse som pause innslag i årets store begivenhet Meleodi Grand Prix.
Som alle i Norge nå vet var Dissimilis en del av det totale kulturprogrammet på Lillhammer i 1994. Det var ved den anledning stort sett de samme innvendingene med negativ holdninger som: Det må vel være bedre for dere å spille på Paraolympic osv.
På Lillehammer var det i utgangspunktet sagt at det var viktig å vise bredden i det kulturelle landskapet med folkedanser, leikaringer, felespell og mye annet. Bare ikke de som av ulike årsaker var annerledes skulle være med på det som skulle vise mangfoldet i kulturens utstillingsvindu mot verden. Det var først når jeg antydet at kanskje Dagbladet og VG hadde lyst til å si litt om saken at vinden snudde… Da med det ble ”Dissimilis et fargesprakene OL show ”spilt på mai -haug salen på Lillehammer. Vi hadde fulle hus og stormene jubel under lekene… Noen år før mottok Dissimilis Spellemanns komiteens hederspris etter 9 fulle konserthus den gang med ” Dissimilis en annerledes Musikal.”
Det samme gjentok seg i Bjørvika da den nye operaen så dagens lys og også her var Dagbladet og VG riset bak speilet…
Som den første i verden ble operaen Jenny satt opp av mennesker med psykisk utviklingshemming noe som viste hva de var gode for og hva de kan klare gjennom tilbud tilrettelagt på sine premisser. Kulturminister Trond Giske var på premieren og holdt en inspirerende tale på bakgrunn av hva han hadde sett og hørt, dette var noe Norge kunne være stolt av. Det hører med til historien at Den Norske opera ville ha Dissimilis og operaen Jenny i en ny oppsetting.
Den store betydningen dette kan ha når man synliggjør på en positiv måte mennesker som er litt annerledes enn andre på en arena hvor landene overgår hverandre i glam stas og fjas. At man viser at de hører hjemme der og at de kan få det og mer til og at de fikser det meste. Det å vise særlig de østeuropeiske landene, at alt er mulig uten at man går på akkord med såkalte kunstneriske kvaliteter. At de ikke stues vekk på borgjemte institusjoner med sterkt redusert livskvalitet. Og at vi gjennom dette klarer å vise menneskesyn og et verdigrunnlag som vi som kulturnasjon kan være stolte av og føre videre til de som trenger det.
Med over 15 000 medlemmer på Facebook og Per Gynt prisen i lommen er det vel ikke så urimelig med et beskjedent spørsmål til NRK: Ja til Dissimilis som pause innslag i MGP?
Vennlig hilsen
Grunder og Senior Rådgiver
Kai Zahl
| < Prev | Next > |
|---|
