Jålete koketteri og misforstått kunst

Written by Mathias Eckhoff | 23 March 2010

Kommentar fra daglig leder i Dkk, Mathias Eckhoff:

Fordommer, blankskurt hjernebark og de stadige møtene med meg selv i døra...

Når en Facebook gruppe på internett vokser til godt over 19 000 medlemmer der fanesaken er at man vil at Dissimilis skal opptre under Melodi Grand Prix finalen i Oslo så MÅ det bety noe!!!

Handler det da om jålete koketteri med vår kollektivt dårlig samvittighet eller sårhet over misforstått kunst fra det noen mener er en traus og trangsynt statskanal…? Eller dreier det seg om at det finnes en undertrykt vilje til positiv synliggjøring av en gruppe som representerer noe vi innerst inne vet er helt essensielt for vår menneskelighet. Noe og noen som representerer en varme og noe grunnleggende godt i et ellers kjølig samfunn. Noe som viser et hjerte for andre som ellers lett drukner i det vi definerer som viktig og meningsbærende for oss. Noe som forteller en historie om hva slags samfunn vi lever i og som sier litt om de verdiene vi tror på og hva vi ønsker at resten av verden skal tenke om oss. Noe som beveger oss mer enn det de fleste kanskje trodde var mulig bare man slipper det til og inn forbi den blankskurte virkeligheten vi bærer med oss...

Jeg vil fortelle følgene historie:

Dissimilis ble for noen måneder siden bedt om å delta på en minnesmarkering for ofrene i Holocaust. Mye prominent fintfolk var invitert og holdt tunge innlegg om krigens uhyrligheter. Sterkt beveget og med dirrende røster sa man at forfølgelsene av jødene og nazistenes systematiske utryddelse av disse i all sin hjerteløse ondskap ALDRI måtte gjentas. Og alle nikket iherdig... Så gikk Generalsekretær i Dissimilis Norge Liv Bakke Kvinlog opp og sa litt om annerledeshet, hvor berikende det var, at vi blir fattige mennesker med et utvannet samfunn om vi skulle ekskludere dette og at den positive kraften hun ikke klarte å formidle med ord kanskje bedre kunne sies med sang... Gry-Lillian Nilsen fra Dissimilis fremførte så Gabriellas Sång med sitt budskap om å få leve som den man er og kjenne at man er verdt noe og at man rekker til...

Da skjedde det noe med forsamlingen!
Tårene begynte å strømme blant tilhørerne som småsjokkert erkjente for seg selv at vi i vår velutviklede moderne verden fremdeles driver med systematisk utryddelse av grupper som vi definerer som mindreverdige. At grensene vi trekker opp er farlig nær det moralsk og etisk diffuse med føringer som vi aldri må stoppe å reflektere over... At vi daglig bedriver praktisk bortvelgelse av de som er annerledes fra arenaer vi mener de ikke kan håndtere og som de bør holdes unna... At vi vurderer vekk mennesker som ikke er lik oss selv... At unnfallenhet og det å vende det døve øret til fort vekk blir normen snarere en unntaket... Der positiv synliggjøring av deres iboende talenter kunne fortalt og berørt oss mer enn de mest velskrevne kronikker eller mest velmente taler... At som de som er de beste ambassadørene for seg selv, for et rikere og mer mangfoldig samfunn, av bekvemmelighet styres unna og blir den store salderingsposten når regnskapets skal gjøres opp...

Og dette er ingen unik hendelse. Det samme skjedde når Dissimilis spilte et utdrag fra operaen "Jenny" under markeringen av de nye menneskerettighetene. Da satt det kongelige og stortingsrepresentanter med tårer i øynene og Dagfinn Høybråten mente at Dissimilis var en fredsbevegelse som kommuniserte på tvers av kjønn, språk, kultur og det som ellers måtte være av grenser... Og slik kan jeg holde på! Denne responsen og gjennomslagskraften oppstår nær sagt hver gang de opptrer i det offentlige rom...

Hva betyr det?
Etter å ha jobbet i mange år på forskjellige scener spør jeg meg selv: Rent kunstnerisk, handler dette om lave forventninger eller den gode prestasjonen? Hvorfor berører Dissimilis mennesker på en måte som går utenpå det kjente artister og skuespillere klarer?
Hvordan har det seg at den iboende skepsisen og de fordommene jeg bar/bærer på og kriteriene for det som jeg ellers har definert som bra ikke lenger har samme stålgrepet på meg?
Er Dissimilis annenrangs B-vare som blir godt mottatt fordi man har lave forventninger eller dreier dette seg om gode prestasjoner, hvor det mer enn noe annet handler om at det leveres REN vare...?

Og REN vare, hva er det?
I en verden med høy Zsa Zsa Gabor faktor, der det er viktigere å være kjent enn å ha prestert noe... I et land hvor vi har få reelle problemer og blåser opp det mest trivielle som viktig… Hvor man helst ikke skal bry seg fordi det blir for brysomt... I en samfunn der realitykjendiser casher inn status og penger på sensurløs dyneløfting... I et land der det først blir ramaskrik og ståhei når den selvhøytidelige inteligensian får Harald Eia etter seg i sitt populærvitenskapelige Hjernevask program...

REN vare for meg er da det som trenger gjennom den bedøvede og blankskurte hjernebarken min. Som i sin uforfalskede renhet beveger meg og stenhjertet mitt og som gjør at alle holdningene jeg drasser med meg som et ektefødt barn av den tiden jeg lever i må reflekteres over og ikke bare beleilig stues vekk.

REN vare og på mange måter stor kunst! Fordi den berører og avslører oss og røsker opp hodene våre nok til at strutsetaktikken ikke lenger fungerer.

Dissimilis er så veldig, veldig mye... Det er kor, band, dans og drama m.m. Dissimilis består av alt fra de som ikke er så funksjonssterke til de som er tilnærmet geniale og virtuose... Men mest av alt dreier det seg om rene uforfalskede mennesker!!!

At NRK da går begeistret ut og sier at de skal lage TV for hele Europa, der alle skal danse og ALLE skal delta. Hvor de allerede har filmet og laget snutter fra Spania m. m hvor de og Madcom skal få hele kontinentet til å danse... Alle skal få være med. Bare ikke Dissimilis.
Denne gangen!!! Det passer ikke inn i prosjektet!

"Hmmm", sier jeg og tenker mitt. Ikke liker jeg at man sutrer seg til ting, det er jo mange grupper som kan synliggjøres og mange saker man bør fronte, men akkurat dette blir litt mystisk for meg.

At NRK ikke kan kryssklippe dansende Dissimilisere inn i konseptet sitt er i beste fall underlig. At man ikke ser gevinsten av å gjøre det, selv i mindre grad, gjør meg trist. At vi så lett aksepterer det syntes jeg er en foruroligende tanke. At jeg sikkert selv ville kunne ha landet på noe slikt uten å ha reflektert noe særlig mer over det skremmer meg om mulig mer...

Og slik stormer jeg og NRK videre for ytterlige et møte med oss selv i døra og etterlater de som trenger det ute i kulden...

Og det er trist. Og et dårlig signal til omverden.
Så med håp om at vi i døra tar til fornuft.
At vi finner en vei med hjerte.
Og at det virkelig blir en heidundranes fest for ALLE.

Vennlig hilsen
Mathias Eckhoff
Daglig leder
Dissimilis kultur og kompetansesenter

PS:
Som et bakteppe vil jeg lime inn noe som Arnt Olav Klippenberg skriver om i sin blogg hvor han reflekterer over hva som har skjedd i Danmark, der man snart ikke lenger har
barn med Downs:
Stolte leger forteller at ingen land har klart jobben bedre enn Danmark. I fjor ble det kun født 21 danske barn med Downs hos broderfolket. De er best i verden.

- Ja, dette er en suksess (...) det er ingen andre land som har et så godt system som vi har, sier Ann Tabor, overlege ved Rikshospitalet.

Systemet hun snakker om, er tilbud om fosterdiagnostikk til alle. Etterpå får foreldrene svaret. Så er det bare å velge. Elle, melle, ni, ti, du, er, fri. Måtte vi aldri bli som danskene.
Måtte vi aldri sette alle gravide i en djevelsk valgsituasjon. Før ble det født rundt 60 barn med Downs i Danmark. Nå vil legene ha tallet ned i 10. Derfor lager de systemer. Jeg får frysninger på ryggen av ordet «system». Vi kjenner alle regimer som var gode på systemer og som klarte å sortere bort de som ikke passet inn.

Videre skriver han:

BRUK VETT: Jeg fikk denne eposten i dag:

Grunnen til at jeg sender deg dette, er at jeg har lest bloggen din om "mangelen " på barn med Down i Danmark. Glemmer aldri det du skrev. Derfor håper jeg at du vil være med oss og skape blest om kravet om å få Dissimilis som pauseinnslag på Melodi Grand Prix.
Bildet er av Thomas Band, bandet til min psykisk utviklingshemmede sønn. Jeg blir rett og slett forbanna på NRK og begrunnelsen deres for å stenge ute Dissimilis. "Vi lager underholdning for hele Europa". Poenget er selvsagt at det fortsatt finnes land som stenger psykisk utviklingshemmede inne på rare institusjoner. Folk i slike land kan sette lørdagskosen i vrangstrupen hvis de ser at vi i Norge behandler våre psykisk utviklingshemmede som ganske vanlige mennesker. Skam dere, NRK.